Det er merkelig hvordan høsten alltid blir så travel. De siste årene har våren og sommeren løpt fra oss og når vi tittet på kalenderen har vi vært enige om at når bare vi kommer til oktober ser alt "så mye bedre ut" og vi skal få tid til å gjøre alt det vi ikke rekker før vi drar i felt.... Sånn var det i år også men da oktober kom var jammen meg kalenderen full igjen??? Forstå det den som kan! ...og nå, plutselig, som lyn fra klar himmel er plutselig jula her og arbeidslisten for det vi skulle rekke i oktober er fremdeles laaaaang...

...men det blir vel jul i år også!

Så mens julegaver, 7 sorter kaker, julevask og pynting, julemat, famileselskaper og juleglede surrer i de tusen hjem har Helena og jeg igjen krøpet inn på labben og forsøkt å få strøket ut en ting på arbeidslisten for oktober. Og i stedet for å tenke på prosentvise juletilbud i butikker eller prosentene i akevittens  edle dråper har vi målt luftprosenten i sedimentene våre fra Svalbard og fått ut noen data vi kan kose oss med til juleribben og juleskinken....eller var det grandiosaen ;o)

GOD JUL alle sammen og et riktig godt nytt år ønskes dere alle!
Vi snakkes i 2010! ...vi rekker det i alle fall i Oktober for da er kalenderen tom....inntil videre...

Prøver og skriving

Våre prøver har kommet fra Svalbard og jeg (Helena) er nå i gang med å preparere dateringsprøvene før jeg drar til Danmark for å analysere dem. Hver prøve blir delt i to, der den ene delen blir behandlet i mørkerom for å få fram rene kvartskorn i sandstørrelse og den andre delen blir stekt på 450°C i en ovn for å finne ut hvor mye organisk materiale sedimentet innholder. I fjor var det feil på en av ovnene, den ble for varm og en del av aluminiumsformene smeltet (!) så vi fikk gjøre alt sammen om igjen. I år brukte jeg bare den bedre ovnen og alt har gått fint. 

Prøvene er klare å tas ut av ovnen etter drøyt et døgn i 450° varme.

Ellers sitter vi mest inne på våre kontorer og skriver og tenker så det er ganske tyst på korridoren her. Innimellom møtes vi for å organisere prosjektmøtet vi skal ha på Oscarsborg Festning sammen med hele SciencePub-gruppen. Her skal vi bringe sammen både geologer, arkeologer og formidlingsfolkene. Det skal bli gøy å treffe de andre i gjengen igjen, høre siste nytt og diskutere forskning!

Hilsen Helena, Mona & Jon

From Russia, with love...

We left home 23rd of August, the journey went all nice and smooth. We called the day in a nice sushi restaruant in St.Petersburg.

On Monday the 24th, we met our Russian colleagues at Herzen State University. Our field companions Valery Shebotinov, PhD student and field assistant Alexei met at the university and we started to prepare the luggage to bring to the airport and fly to Syktyvkar, in the middle of our field area. The afternoon was quite hectic and check-in to the domestic flight was really stressful with serious overweight of our luggage (115 kg)! We arrived late in Syktyvkar and ?slept? in a quite ?minimalistic apartment that Valery had rented for us.

The next day, Tuesday 25th, we ran errands, shopping food and met colleagues from Moscow University and Russian Academy of Science. Natalya from Moscow University promised to join us in the afternoon and show some interesting sites. We first looked at a probable Saahlian (Moscowian) till overlaid by fluvial sands. A long car ride on bumpy roads took us to a section on the banks of Vychegda, where Eiliv, Astrid and Maria had worked in 2006. We had a quick look on the section and then we set camp in increasing amounts of mosquitoes and rain!


Section loggin´ in 06020

On Wednesday we continued working in the section, logging and sampling. At lunch we were finished at the section and started a long drive into the easternmost areas of the field area. Our aim was to work in the Kuryador and M?joldino sections, which after work by Eiliv, Astrid and Maria, could hold key information of the supposed ice dammed lake in the basin. We passed many very exotic Russian villages on the way and did a couple of quick stops to buy the excellent Baltica beer! We set camp just outside of M?joldino in one of the sections and were seriously harassed by tons of mosquitoes!

Thursday, 27th was dedicated to the Kuryador section, an erosional remnant squeezed in between an old ox-bow lake and the Vychegda river. We had to be driven there by our competent driver Jevgenij, and then we had a bit of bushwacking through forest and swamplands. GPS waypoints helped us navigate the bush. After a first look we started the daunting task of digging and clearing the section from mud. Valery and Aurelien started logging, while Ola tried to get a GPS fix on the elevation of the river. The whole afternoon was then spent on densely sampling sediments which we believe have formed in a last glacial maximum glacial lake. Future will tell! Back in the M?joldino camp at around 19:00 were we had a good dinner. Alexeij turns out to be a good chef and base camp manager! Later in the evening we were kept awake by an impressive thunderstorm surrounding our little camp.


Load structures in Kuryador, deforming the White Sea Lake material.

On Friday 28th we decided to revisit some other of Eiliv et al., localities in the area. One site was particularly interesting since it is one of the very few bedrock outcrops we´ve seen.  Bedrock in the area is probably Cretaceous tufa with fossils and mineral grains cemented by lime/chalk. We found many such clasts in the sections we?ve been working in so far, together with other pebbles with more distant origin. Much digging work later in a handful of sections we came back to camp and had a late dinner in the twilight. The evening was cool and we could sense that autumn had arrived.

Saturday 29th started with a rainy night and a very wet morning. Our tents were soaked and had to be packed in a bad condition. Today we will try to reach what we believe is the most important pass-point, controlling the lake level in the proposed ice dammed lake. We travelled for several hours southeast to the Keltma river areal, all the way to roads end in the little village of Kanava. One local guy told us that small boats used to pass this area a long time ago, on their way from the White Sea in the north to the Caspian Sea in the south. Mind boggling to think that this very modest little place situated at only 132 m above sea level were connecting two seas so far apart! We had a look around in Kanava and tried to envision a huge ice dammed lake spilling over vast amounts of water here. We then started our long journey back towards Syktyvkar, but on the way we spontaneously stopped at an abandoned gravel pit, where we immediately found a very cool sequence of sediments. However, it was now late so we simply put up camp in the gravel pit and stayed until next morning.

Sunday 30th we continued working in the gravel pit. Based on the mainly fluvial sediments we found, we believe this site was situated above the ice dammed lake, within a channel possibly feeding into the lake. After finished logging, we finally started the real drive back to Syktyvkar. However, the trip turned out to be eventful. Just after one of the compulsory Baltica beer stops, we got a blown tire on the bumpy roads. This was easily fixed by Jevgenij, while the rest of us continued enjoying beer and taking pictures of poor Jevgenij under the truck. A couple of hours later we diverted from the main road back to one of our first localities, where Valery thought he had forgotten his camera. This was a long and tedious detour on very bad roads and as we?ve feared, just 500 m from our target, the truck got stuck in deep mud. We tried all tricks, pushing, pulling, and using logs and tree branches with little effect. Finally Jevgenij used his chain saw, took down a big pine, which we then used as a lever to literally lift the truck. Alexeij could then get a log under the sunken wheel and we could get the truck out of the mud. What a relief! We now really longed for a Hotel in Syktyvkar, where we arrived late and had an even later dinner. Bedtime at around midnight!


Taking it out of the sticky mud. Pine tree trunk against 4 ton truck. Trunk wins !

Monday 31th started with a late breakfast, we were all a bit beaten up by the last day?s adventures. After some internet work, cleaning and resting we went to see colleagues at the Geological Institute in Syktyvkar. Head of the Quaternary department, Lyudmilla N. Andreicheva, kindly received us, together with two of her younger colleagues. They gave us access to several very nice Quaternary maps, 14C dates and pollen data from the Kuryador area. Very valuable data indeed! We then had a guided tour through the geological museum and were shown all kinds of cool rock specimens, maps and photos! This has been a very product day despite not being in the field! The day ended with a long and nice dinner in the hotel restaurant.


Baltica beer for happy Quaternary Geologists after a good digging. The student is always the first to fall...

På hjemtur

Hilsen Helena, Heidi og Jonas

Flyet fikk lurt seg ned under lavt skydekke i Ny-Ålesund og nå sitter vi på flyplassen i Longyearbyen og venter på at flyet til fastlandet skal gå. Vi er godt fornøyd med en kort og intens feltsesong. Arbeidet har gått bra og gravemusklene har fått god trening. Været har vært ok og de siste dagene hadde vi til og med  sol og fint vær så stillongsen kunne få litt fri, men mest har det vært overskyet og bruk for både en og to stillongser. Av lyden å dømme har vi hatt torden mest hele tiden men det har "bare" vært Blomstrandbreen som vært veldig aktiv og spyttet ut mange mange små isfjell i fjorden.

I drøyt to uker har vi vært tilbake i noen av Heidis snitt på Kongsfjordhallet ved Kongsfjorden og gjort mer detaljerte undersøkelser der.  Tolkningen av Mr X, den mystiske diamiktonen, som var et av hovedspørsmålene for oss i sommer, har underveis gått fra å være glasial til marin til ras eller kanskje solifluksjon. Forandring fryder! Snittene viser i alle fall en spennende historie. 

Helena tar sjansen å nyte solen mens den varer. Jonas måler inn høyden på et blokklag ved hjelp av en GPS som er nullstilt ved havnivå (betyr at han har løpt opp og ned skråningen et antall ganger).

Jonas har jobbet med oppgaven sin om strandvollen på Tønsneset og vi har gravd dype hull for å se hvordan vollen ser ut inni. Vi vet derfor nå at permafrosten ligger på 2,7 m dyp under vollen, vi kunne ikke grave dypere ... Jonas har også funnet gamle laguner som ligger under dagens laguner og som viser forandringer i havnivå. Vi har tatt skjell- og sandprøver for datering men det drøyer dessverre før vi får resultatene.

På dybden  i strandvollen.  På slutten (-2,7 m) fikk vi lange sand videre på tre nivåer.

Nytt fra Kongsfjoren - pr satelitt-telefon

-          Midt i middagen, lam mulligatawny selvsagt.  Kontant svar fra Heidi da Jon ringte dem opp på satellitt-telefonen i går kveld.

Strandvollen på Tønsneset der Helena, Heidi og Jonas ligger i leir nå. Vi tror den store vollen dannes fordi havnivået stiger på vestkysten av Svalbard.  Denne hypotesen testes av SciencePub-gjengen nå, og svaret får du på bloggen i løpet av høsten.
-          Vi sitter i teltet på Tønsneset, Helena, Jonas og jeg.  Arbeidet går fint. Prøvetakeren til Helena virker bra, vi har vært ute med båt og tatt gode prøver fra fjordbunnen. Og så har vi gravd i strandvollen her på Tønsneset, den som Jonas skal skrive bachelor-oppgave om. Og vet du hva?  Vi fant et jordprofil under den! Akkurat slik jeg forutså etter å ha kjørt georadar over vollen for to år siden. Moro, hva?
-          De neste dagene skal vi bort i kystsnittene og undersøke dette hersens "Mr. X-laget". De første gravingene våre viser at det endrer seg en del sidelengs. Vi reiser ikke herfra før vi forstår hvordan det er dannet!
-          Og forresten, det kom en stor bamse ruslende forbi på strandvollen. Han kikka på oss, hoppa på havet og la på svøm. Greiest slik. Snakkes seinere, mulligatawnyen blir kald.

...kveldsprat formidlet av Jon

Mellomlanding i Ny Ålesund

Hilsen Helena

Det har blitt noen endringer i planene og jeg har nå ankommet Ny Ålesund, en dag tidligere enn beregnet. Heidi og Jonas skal komme med flyet fra Longyearbyen imorgen mandag og da fortsetter vi ut i felt, til Tønsneset og Kongsfjordhallet tvers over fjorden fra Ny Ålesund. Uken som vært har Olafur Ingolfsson, Jon Landvik, jeg og tolv studenter fra ni forskjellige nasjoner vært ute på en ukes feltkurs fra UNIS. Vi har sett mye interessant og studentenes undersøkelser på for eksempel Site 15 på Brøggerhalvøya ga nye data som direkte kommer å brukes i vår forskning og også vil komme med i artikkelen som jeg sammen med gruppen fra Ås nå skriver på. Blant annet fant en gruppe bevis på at steinene i de sandige marine sedimentene har kommet dit med tang og ikke med isbjerg, da de fant en stein der tangen fortsatt satt på (bilde). En annen gruppe fant ut hva en grense som vi bare sett i georadarprofiler egentlig var i virkeligheten - et lag med mye finstoff i, og den tredje gruppen bidro med flere data om de lag som vi tolket som morener. Veldig bra! 

Studenter i arbeid ved Site 15 på Brøggerhalvøya.

I disse finkornede sedimenter, som er avsatt på grunt vann, finnes det spredte større stein. På en av disse satt litt tang igjen, hvilket viser på at steinen har kommet hit med drivende tang, og ikke med isbjerg. 

Været har vært overskyet og med lett regn de fleste dagene men den første august, da vi var på Kongsfjordhallet fikk vi den første riktig penværsdagen. Sol og varmt! Stilongsen ble tatt av ved lunsjtid og kom ikke på igjen. Noen av studentene badet også ved Tønsneset på ettermiddagen! Jeg synes kursen har vært lykket, vi har kommet i land på de plasser vi tenkt og vi har hatt noen gode diskusjoner om hva sedimentene i snitten og landformene på overflaten kan si om Svalbards historie og utvikling. Ikke minst har vi fått trene på å observere først og tolke deretter, basert på observasjonene våre - som ikke altid er like de som er presentert i de vitenskaplige artikklene fra området. Å skille mellom observasjoner og tolkning er veldig viktig innom vitenskapen; observasjonene har evig liv mens tolkningene kan endres når nye data kommer frem eller da vår teoretiske forståelse forbedres. De gamle observasjonene kan da bli gjenbrukt og omtolkede, hvis de er gott nok dokumentert.  

Diskusjon om hva vi ser vid Tønsneset - en stor strandvoll som sannsynligvis viser på at havnivået har steget under de siste i hvert fall noen hundre eller tusen år. Jonas vil jobbe med den her strandvollen i sin bacheloroppgave nå i sommer.   

Hilsen fra Longyearbyen

Da har vi - i hvert fall Jon og Helena - kommet til Longyearbyen, første stopp på vei ut i felt. UNIS-kursen AG-332 begynner idag med sikkerhetskurs og etter to dagers forelesinger drar vi ut på tokt på søndag med K/V Kongsøy. I følge værprognosen ser det ut å bli kaldt og skyet, men i stort sett ingen nedbør og bare svak vind. Det er egentlig greit, men det hadde ikke vært helt feil med et par grader mer i lufta ... Her i Longyearbyen snødde det natten til igår og det er bare å plukke frem stilongs og varme gensere med en gang.

Første morgonen i Longyearbyen våknede vi til et lavt skydekke og snø, som ble til vanndråper på vinduet. Snøen ble bare liggende på fjellsidene over noen hundre meters høyde.

Etter en dag med vekslende sol og skyer hadde nysnøen forsvunnet og utsikten fra hybelen var mye bedre!

Toktplanen er å seile opp i Forlandsundet og besøke flere lokaliteter på Prins Karls Forland og Brøggerhalvøya. Eksakt hvilke lokaliteter og i hvilken rekke er avhenging av vær og vind men vi håper på å komme i land på blant annet Poolepynten, McVitiepynten og Kvadehuksletta.  Der finnes interessante sedimenter og landformer som kan fortelle mye om hva som har skedd her under den siste istid og mellomistid. Da kysten hele tiden eroderes forendres snitten fra år til år, og de forskjellige lagen kan bli mer eller mindre synlige. Ting som vi ser i år kan være borte neste år og derfor er det viktig å dokumentere hva vi ser - ellers kan den informasjonen, og kunskapen den skulle gi, gå tapt for altid.

Hvis vinden ligger på fra "feil" retning og bølgene blir litt store kan det være besværlig å komme i land, og komme tilbake ombord igjen. Samtidig er det bølgene som gjennom sin kraft mot kysten gjør at vi kan få så flotte snitt å undersøke uten å behøve grave så veldig mye. Her en gruppe studenter på vei tilbake til skipet fra Poolepynten i 2008.

Hilsen Helena

Utstyrstilverking og testing

Som vi nevnt tidligere skal vi i år ta bunnprøver på noen meters vanndybde i Kongsfjorden for å teste sedimentenes luminescensegenskaper. Vi vil bruke en "MudSnapper" (se bilde) for å ta prøvene og den har nå blitt testet i praksis for at vi skal se at den virkelig fungerer - og det gjør den! 


MudSnappern er en liten prøvetaker, bare 30 cm lang og med knyttnevestor prøveholder. Når "foten" går i bunn slår kjeftene igjen og en prøve blir tatt. Gjennom å spenne eller sleppe etter på fjæren så kan man endre hvor lett kjeftene slår till for å passe bunnforholdene på stedet.

I tillegg skal vi måle siktdybde med en secchi-skive, det er en enkel metode som vil gi oss objektiv informasjon om hvordan lyset, som spiller rolle for luminescensegenskapene, trenger ned i vannet. Våre målinger kan deretter sammenlignes med resultater fra andre og mer avanserte undersøkelser av havvannets optiske egenskaper i Kongsfjorden som gir mer informasjon.


Fra hvit firkantet platte til ferdig secchi-skive. En secchi-skive kan man enkelt lage selv, se for eksempel tilverkingstips her  eller mer informasjon her.


Man kan tro at det er sola som skinner i himmelen men det er secchi-skiven i aksjon i havet. Her (på svenske vestkysten) var siktdybden 9 m, i Kongsfjorden kan vi kanskje forvente oss 4-5 m i følge tidligere undersøkelser.

Det her vil være den minste delen av vårt feltarbeid i sommer. Det aller meste tiden vil vi være på land og arbeide i snitten. Mer om det i neste innlegg!

Hilsen Helena

Forskning + undervisning = bonus for alle!

Graving er en viktig del i arbeidet som geolog.

Også i sommer vil vi i SciencePub ha samarbeid med Ólafur Ingólfsson og UNIS feltkurs AG332. Det er en god måte til å få forskningsbasert undervisning som er til fordel både for studentene og for oss som lærere/forskere. Studentene kan aktivt bidra til pågående forskning og får bruke sine kunnskaper på "riktige" problemer, og deres resultat og de diskusjoner vi har i felt gir gode innspill til vårt arbeid. Og ikke minst graver jo femten spader mer enn tre og tretti øyne ser mer enn seks gjør! Forrige året oppdaget vi sammen med AG332 studentene for eksempel nye stratigrafiske enheter på McVitiepynten som viser at lagrekken der innholder enn lenger historie enn vi tidligere trott. Det skal bli spennende å se hva sommerens kurs har å by på!

Hilsen Helena

Feltplanlegging og forberedelser

Det var en stund siden sist vi skrev her, tiden går altfor fort og man rekker dessverre ikke alt det man vil eller hadde tenkt. Men nå begynner årets feltsesong snart for mange av oss og da må vi jo også komme i gang med bloggen igjen!

Diskusjon og planlegging for feltarbeidet i sommer.

I år er vi tre personer som skal på feltarbeid i Kongsfjorden innenfor den landbaserte delen av SciencePub. Det er, "som vanlig", Heidi og Helena fra Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås, og så Jonas fra Stockholms universitet, som skal gjøre bacheloroppgaven sin i sommer.

Feltsesongen i år blir ikke så lang, men den skal til gjengjeld bli veldig effektiv! Vi vil slå leir på Tønsneset på nordsiden av Kongsfjorden og vil fortsette vårt arbeid i snittene langs kysten. Spesielt vil Mr X, som våre eventuelle trofaste lesere fra i fjor kanskje husker, bli undersøkt i detalj slik at vi forhåpentlig vil finne ut hva det laget egentlig er. I år skal vi også driste oss ut på noen meters vanndybde og ta prøver fra dagens havbunn for å undersøke sedimentenes "synbare alder" og kornstørrelse, alt for at vi bedre skal forstå de gamle havbunnsedimentene vi finner over dagens havnivå, som er vårt hovedsaklige fokus.

Kontorkassen er snart full men det er vel enda litt mer som skal i?

Heidi sitter nå på sitt kontor og sliter med sedimentene og lagrekken på Kongsfjordhallet som skal presenteres i en vitenskaplig artikkel, mens Helena på nabokontoret lurer på om alt som skal med i kontorkassen er med og hvor i hele verden ble arbeidshanskene av?

Vi høres snart igjen!
Helena & Heidi

Georadaroppdagelser og God Jul!

Å tolke georadarprofiler er litt som å se på bilder med abstrakte prikkmønster der man skal se 3D-mønster eller tekst. Først ser man ingenting, siden ser man ingenting og plutselig så ser man mye! Da vi satt i går med georadarprofilene fra Site 15 på Brøggerhalvøya og sammenlignede dem med sedimentbeskrivelsene fra snittet oppdaget vi at det som vi i sedimentene så som en enhet i følge georadaren faktisk er to enheter. Det er grove sedimenter som var vanskelig å arbeide med i snitt da de stadig bare raste ned så vi kan ha oversett en diffus grense i felt. Nå skal vi se nærmere på steinprøver og andre målinger for å se om vi kan finne ut noe mer om de to enhetene og bekrefte at de faktisk finnes.

Del av georadarprofil fra Site 15 på Brøggerhalvøya, Svalbard. Hvor mange grenser og enheter kan du se her?(Enn har vi ikke noe riktig sikker svar)

Men det er jo snart jul og det blir stille og rolig her på instituttet da mange tar ferie noen dager. Men deretter er vi straks tilbake med ny energi og mange nye ideer!

God Jul og Godt Nytt År!
Vi høres igjen neste år.

Helena & Heidi

 Polarinspirert julepynt


Hilsen Helena

Jon stakk nettopp in hodet i mitt rom og sa:

- Nå ser du akkurat ut som det sitatet du sendte meg i dag morges.

Jo, takk, tenkte jeg, dessverre. Sitatet jeg sendte var av den svenske forfatteren Bodil Malmsten og lød slik: "Jag kommer ingenvart, inte så mycket som en mening att förstöra får jag ihop, skriver jag ett ord blir det ordet sittande, stående, liggande som en bromskloss mot nästa ord, ett ord i vägen för nästa ord." Jeg syntes det var et godt sitat når jeg leste det forste gang og akkurat nå beskriver det min situasjon på en veldig god måte.

Jeg har begynt å skrive på en vitenskaplig artikkel om to av våre lokaler på nordvestre Svalbard. Målet er å presentere våre data og med utgangspunkt i dem fortelle hvordan og hvornår miljøen har endret seg på plassen gjennom de to siste istidene. Men det er så mye data og hvordan skal jeg presentere det slik at noen annen vil lese artikkeln og også skjønne hva jeg vil si?

Nå er det jo heldigvis ikke bare meg som skal bidra til den her artikkeln og idag har Heidi, Jon og jeg hatt et møte der vi har diskutert opplegg, ideer og spørsmål: Skal diskusjonen om dateringsmetodene havne her eller i den andre artikkeln som også er på gang? Begynner vi stratigrafisk med enheter eller sedimentologisk med facies? Hvordan kombinerer vi disse best? Jeg hadde satt opp en masse små lapper med stikkord til artikkeln på veggen min og vi prøvde å arrangere dem i en logisk rekke.

Mitt skrivebord og "disposisjonsveggen".

- Har du lest den her artikkeln? sporte Jon og viste til en av sine artikkler. Det her opplegget med faciesbeskrivelse og tolkning først følgt av kernebeskrivelse kan kanskje fungere her også.

- Jeg syns du kan kombinere georadarbeskrivelsene med de litologiske beskrivelsene. De berør jo de samme tingene allikvel, påpekte Heidi.

Og det har hun jo rett i. Jeg fikk en del gode innspill på møtet, lappene på veggen ble flyttet litt og nå har jeg også tatt fram en ny bunke artikkler og bøker for å få enn mer ideer. Kanskje gamle Reading (kursbok i sedimentologi) har noe å by på? Det blir kanskje ikke noe mer skrivet idag men forhåpentlig går prosessene igang på hjernekontoret mitt så jeg har noen lysende ideer til imorgen!

Det blir resultater av vårt arbeid!

Hilsen Helena og Heidi

Tiden flyr og arbeid gir resultater; sist fredag presenterte Gustaf Peterson sin bachelor-oppgave "The development and relative chronology of landforms at Kongsfjordhallet, Spitsbergen" ved Stockholms universitet. Gustaf har arbeidet som feltassistent med UMB-gruppen innenfor SciencePub-prosjektet i to sesonger og gjorde feltarbeid for Bacheloroppgaven sin under sommerens Svalbardsesong. Presentasjonen gikk veldig bra og arbeidet ble godkjent med god karakter!

Helena og Heidi tok en tur til Stockholm for å få med seg presentasjonen av oppgaven, og fikk seg en deilig dag i den svenske hovedstaden. Selv om vi ikke vil anbefale å reise på dagstur til Stockholm med nattog til, og nattbuss hjem samme dag - da det blir litt lite søvn - var det en fin tur og riktig så stemningsfullt med soloppgangsvandring i en folketom, julepyntet "gamla stan".

Geovetenskapens hus ved Stockholms universitet.

Når vi først var i Stockholm benyttet Helena anledningen til å holde en prøveforelesning om arbeidet ho drev med i Sverige før vi fikk gleden av å få ho som kollega. Dette var ingen tilfeldig forelesning for etter vurdering av dette og tidligere skriftlig arbeid ble ho tildelt Docentkompetanse som gir mulighet for nye og spennende oppgaver. Vi gratulerer så mye og i dag ble det kake på hele gjengen!

God kake!!

Hva mer er nytt siden sist? Jo, vi (Heidi og Helena) kom godt hjem igjen fra laboratoriet i Danmark. Vi rakk alt som skulle gjøres for å få prøvene ferdige til måling og fikk også med oss en del nye resultater hjem. Nå begynner vi å få et bedre bilde av når ting har skjedd på en del av våre lokaliteter på Svalbard.

I morgen reiser hele SciencePub gruppa her på Ås til Tromsø og SciencePub prosjektmøtet. Det skal bli interessant å diskutere våre nye resultater med de andre i SciencePub. Da får vi også høre siste nytt fra de andre gruppene og forhåpentligvis kan vi nå begynne å sammenligne funnene vi har gjort og sette resultatene inn i en større sammenheng. 

Hmmm.... dystre nyheter spres i gangen....Vi oppdaget nettopp at vi må ta flybussen kl 06.35 i morgen, det var tidlig! ...jaja.

Utslitt Heidi.

Utslitt Helena.

Hvem var det som sa at det var deilig å være norsk i Danmark?

Hilsen fra Helena og Heidi

Det er lange dager og tøffe tak i laboratoriet her på Risø utenfor Roskilde i Danmark. Vi kom hit på mandag og har allerede fått alle førti prøvene gjennom de første to stegene i den kjemiske behandlingen (saltsyre og hydrogenperoksid) og kommet mer enn halvveis med knusning av bakgrunnsprøvene. Vi er nå trette og støvete fra topp til tå og dette er bare begynnelsen... Da Helena er et morgenmenneske og Heidi et kveldsmenneske kjører vi et kompromiss: det blir selvfølgelig både tidlige morgner og lange kvelder.

Knusning er et støvete og bråkete arbeid.

Neste steg i prosessen blir å separere kvarts fra feltspat ved hjelp av en tung væske med en tetthet på 2,62 g/kbcm. Kvarts, som har en tetthet på 2,65 g/kbcm, synker i en slik væske mens feltspat som er lettere flyter opp til overflaten. På den måten får vi frem ren kvarts som vi siden etser med flussyre - en virkelig ubehagelig sterk syre. Etsningen tar bort urenheter og det aller ytterste på kvartskornene. Når prøvene siden er skyldt med destillert vann og tørket er de ferdige for en første test i OSL-maskinen. Men det er noen dager igjen til vi er der.

Hva som skjer i et prøverør når man separerer kvarts og feltspat ved hjelp av en tung væske.

På kveldene blir det sightseeing i rundkjøringene i Roskilde - det finns mange - og litt avkobling (med etterarbeid fra dagens labarbeid) på vandrerhjemmet som ligger flott ved havnen og "Vikingeskibsmuseet".

Fugl, fisk eller midtemellom?

Hilsen fra Helena, Heidi, Mona og Jon

Hvilke prøver, av alle de vi har tatt i sommer, er viktigst for å løse de spørsmål vi har i prosjektet? Er disse prøvene gode nok? På et prosjektmøte i dag har vi diskutert hvilke prøver vi skal sende inn for aldersbestemmelse. Det er en avvegning mellom vitenskap og økonomi, man vil jo ha så mye data som mulig men det går ikke alltid å løse økonomisk. Men på den andre siden er det heller ikke alltid nødvendig med en stor mengde dateringer; ut i fra en vitenskaplig synspunkt er det bedre med få, gode dateringer enn mange av forskjellig kvalitet. Det som ibland er litt lokkende, men vitenskaplig ikke godt, er å aldersbestemme en hendelse med en eneste datering med en metode. Da unngår man problemer med å sammenligne metoder og med to eller flere dateringer som gir ulikt resultat for samme ting. Det man risikerer er at denne eneste dateringen kan være helt feil.

Det her skjellet har kvar sitt tynne "skinn" så det har ikke blitt transportert veldig langt. Det betyr at det sannsynligvis gir "rett" alder for avsettningen av sedimenten det ble funnet i. Men er det den beste prøven fra det stedet?

Slike problemer med ulike metoder har vi støtt på her i SciencePub. To metoder har gitt helt forskjellige resultater for en og samme geologiske enhet (lag). Luminescensdatering av sand gir ~95 000 år mens elektronspinnresonansdatering av skjell i sanden gir ~30 000 år. Begge disse kan ikke være riktig, en må være feil - men hvilken? For å løse dette gjør vi nå ekstra analyser av de allerede daterte prøvene og deres sammenheng. Vi vil også prøve en tredje metode, radiokarbondatering (14C). Hvis 30 000 år er riktig, er prøven innen rekkevidde for 14C-datering og vi får en datering til; hvis 95 000 år er riktig får vi en uendelig radiokarbonalder. For å få størst mulig kontroll vil vi datere ulike typer materiale: fra samme enhet som sanden og skjellen (som er datert) har vi flere skjell, et svært ribbein fra hval, små fuglebein og en trebit .

Vil en radiokarbondatering av dette hvalbeinet, som Heidi tar bilde av, hjelpe oss å finne ut om alderen på den gule sanden er 30 000 eller 95 000 år?