The Rolling Stones

Av Erik Fosheim Brandsborg og Kristiane Bræck Larsen



Lørdag (21/7) til onsdag (25/7) ble brukt til diverse aktiviteter:

Svært mye graving (hvor selv vi mediestudenter etterhvert ble ganske så ivrige... Dette plutselige og voldsomme engasjementet for geologenes forunderlige verden har vi døpt Svalbard-syndromet, en avlegger av det mer kjente Stockholm-syndromet).

Graving

Forsiktig pirking med hakker og innsamling av prøver fra det geologene mente var en hittil uoppdaget istid i området. Lokaliteten har nemlig blitt utforsket tidligere av andre geologer, men kanskje turvennene våre har oppdaget noe som tidligere er blitt oversett? Følg med, følg med! Heidi med hakke, Helena med skjell.

Heidi med hakka     Helena med skjell

Noen velfortjente pust i bakken. I følge Jon var dette en egenutviklet metode for å sjekke kvaliteten på underlaget, og dermed avgjøre om det var fra et marint eller glasialt (istids) miljø. Hmm....

Pust i bakken

Filming og dokumentering.

Filming

Generell gaulende galskap (etter litt for intens steintitting).

Erik på

Real Turmat.

Real turmat

Ludo, yatzy og kortspill med høyt engasjement fra enkelte deltakere (i dette tilfellet Mikael).

Mikael spiller Ludo

Vakre naturbeskuelser.

blomster, fjord og fjell

Bading for de som ikke lot seg skremme av de mange isflakene som fløt rundt. Dette gjaldt stort sett Gustav.

Gustav the Viking

Og geologisk gravhumor.

Jon sine hansker

Alt i alt det man kaller en innholdsrik, spennende og morsom tur! For oss to er det hjem til Oslo for å gå gjennom bilder (som antakelig kom opp i et firesifret antall), redigere film, skrive og planlegge Forskningsdagene.

De andre er fortsatt oppe i det kalde nord. Heidi og Gustav får med seg georadar (maskin som sender radiobølger ned i bakken og gir et bilde av hva underlaget består av) og skal surre rundt med den til slutten av august. Helena og Mikael har beveget seg til Site 15 på sørsiden av Brøggerhalvøya, hvor de (så vidt vi vet) skal oppholde seg i 4 uker. Jon drar litt fram og tilbake, han er det ikke så lett å ha oversikt på...

Tusen takk til Jon (Landvik), Gudmund (Løvø) og alle andre som sørget for at vi fikk lov til å være med. Dette ga mersmak! Over og ut!

Hilsen Kristiane og Erik


Ut i det ukjente

Av Erik Fosheim Brandsborg og Kristiane Bræck Larsen



Utpå ettermiddagen på torsdag (19/7) var tiden kommet til å forlate siste rest av sivilisasjon. Planen var å ta båt over fjorden til Kongsfjordhallet, hvor vi skulle gå i land og slå leir ved stranda.

 

Vannet er ikke det varmeste rundt Svalbard, og derfor kreves det at man bruker overlevelsesdrakter når man sitter i små båter. Om disse draktene får en til å ligne mest på en seigmann eller en teletubbie skal være usagt...

 

Jon Laban

 

Turen måtte gjøres i to omganger for å få med alt. Hver vei tok ca 20 minutter. Det begynte å regne mens andre båt var på vei over, og det fortsatte å dryppe fra oven mens leiren ble satt opp.

 

Heidi losser fra båten

   Det var en sliten, sulten og litt smågretten gjeng som endelig kunne sette seg i baseteltet og få servert Real Turmat utpå kveldinga. Da var det gått bortimot 8 timer siden lunsj. Etter den særdeles velfortjente middagen sprang jammen sola fram, og tilværelsen var ikke så verst likevel..

Leiren vår

Snubletråd med bluss måtte settes opp rundt leiren for forhåpentligvis å skremme bort nysgjerrige isbjørner, og i det minste vekke oss hvis faren var ute. (Det gikk en håndfull snublebluss i løpet av den første uka, men det var heldigvis bare distré leirbeboere som gikk i fella..)

Oppsetting av snublebluss
 

Fredagen (20/7) ble brukt til en lengre vandring langs sjøsiden på Kongsfjordhallet for å avgjøre hvor det var best å begynne datainnsamlingen. Terrenget i området er relativt ulendt, med 30 meter bratte jordskråninger ned mot stranda, kun avløst av dype elvedaler.


Jon og Heidi
 

Ikke visste vi at geologer er i slekt med fjellgeiter, men våre turvenner spratt bortover i de løse grusskåningene så steinene skvatt unna. Brattheten i det følgende bildet er kanskje en smule overdrevet, men det illustrerer godt vår opplevelse av situasjonen...

 

Geologer eller fjellgeiter?


Skarpskytterligaen

Av Erik Fosheim Brandsborg og Kristiane Bræck Larsen



Før man skal ut på egenhånd i Svalbards villmark, er det fordel å ha gjennomført et sikkerhetskurs. Det gjorde vi på onsdag (18/7). Der lærer man håndtering av og skyting med gevær, i tillegg til bruk av signalpistol, snublebluss og andre isbjørnskremmemidler. Noen av oss hadde aldri skutt med rifle før, så dette var jo ganske spennende må vite.

Kristiane med rifla


Ifølge instruktøren var vi en usedvanlig treffsikker gjeng, så eventuelle nærgående isbjørner har grunn til å skjelve i pelsen.


Isbjørnblink


På torsdag (19/7) bar det med småfly av det propelldrevne slaget opp til Ny-Ålesund. Turen tok ca 25 minutter. Skylaget lå tett over Longyearbyen, men lenger nord klarnet det, så vi fikk fin utsikt over det lille forskersamfunnet ved Kongsfjorden.


Flyfoto over Ny-Ålesund

I Ny-Ålesund ventet utstyr som var sendt med båt på forhånd, og proviant som var bestilt fra Kings Bay AS (tidligere kullkompani som driver all infrastrukturen i og rundt Ny-Ålesund). Vi fikk også noen timer til å handle snacks og souvenirer, og til å beskue alle forskerne og cruisebåtturistene som surret rundt.


Ny-Ålesund kan krone seg med tittelen "verdens nordligste samfunn" på 79 grader nord, og er derfor et ideelt utgangspunkt for polarforskning. Det er en særdeles internasjonal møteplass med forskningsstasjoner fra 9 land, og innbyggere fra enda flere. På sommeren vel og merke. Mens vi var der bodde det ca 150 mennesker i byen, noe som var nær ved å sprenge kapasiteten. På vinteren synker innbyggertallet til rundt 30 personer.


Vi fikk også spist en bedre lunsj i kantina, noe som skulle vise seg å komme godt med...


STATION NORD - ENSOM MEN STÆRK

Av Astrid Lyså og Eilv Larsen

image87

Så var vi der. Etter vel 2,5 times flytur med Twin Otter fra Longyearbyen ankommer vi Station Nord på det nordlige Grønland. En fin flytur (tross en del skydekke) nordover langs Svalbards vestkyst før vi krysset over havis for endelig å se konturene av Grønland med isbreer, isdekte fjorder, fjell og noen snøfrie landområder.


image214
Station Nord, Nord Grønland

Vi (Eiliv og Astrid) i SciencePub har vært så heldige og privilegerte at vi ble invitert til å delta på "LongTerm 2007" ekspedisjonen under det store internasjonale APEX (Arctic Palaeoclimate and its Extremes) program. Dette er et danskledet geologisk-arkeologisk polarårsprosjekt ledet av Kurt H. Kjær ved universitetet i København.
Til sammen 11 forskere som er delt inn i 3 team skal jobbe i ulike områder. Team 1 (Kurt H. Kjær, Svend Funder og Jaap van der Meer) skal være ved nordkysten, og det skal også team 2 (Per Möller, Nicolai Larsen, Henriette Linge og Eric Steen Hansen). Team 3 (Claus Andreasen, Jonas Binladen, Eiliv Larsen og Astrid Lyså) skal være ved Pearylandville ved Midtsommersøene.


image215
LongTerm 2007 ekspedisjonsdeltakere

image216
Grønlandsnestoren Svend Funder har overlatt styringen til prosjektleder Kurt H. Kjær

Og hvorfor Nord-Grønland?

Omringet av permanent havis og dekket av en inlandsis med tilstrekkelig smeltevann til å endre den globale havstrømsirkulasjonen, ligger Nord-Grønland strategisk plassert for forståelsen av vårt klimasystem.

Fra den geologiske historie vet man at klimautviklingen i Arktis tidligere har passert terskler som på kort tid har ført til ekstreme klimasituasjoner. LongTerm 2007 handler om disse klimaforandringene, deres virkninger på det naturmiljøet og hvordan dette har påvirket Menneskets innvandring. Og her, ved foten av den nordgrønlandske fjellkjede, ligger en kystslette med et enestående sedimentarkiv som på grunn av sin utilgjengelighet, stort sett er uutforsket.

Station Nord er en dansk militær stasjon i Nord-Grønland som blant annet yter støtte til forskningsekspedisjoner gjennom det sivile selskapet POLOG (Polar LOgistic Group, http://www.polog.dk). Stasjonen har en flystripe som holdes åpen hele året, og med sine velutstyrte brakker og meget hyggelige og kompetente stab er den et godt utgangspunkt for feltforskning i Nord-Grønland. Her organiserer vi alt utstyret som skal settes ut til de tre leirer som skal etableres. Og det er ikke lite. Gummibåt, telt, kjøkkenutstyr, proviant, våpen, kommunikasjonsutstyr osv. skal gjennomgå en siste sjekk og veiing.
Og mens team 2 flys ut som første gruppe, benytter resten av gjengen seg av muligheten til å få mat servert ved bord samt en siste dusj på lang tid. Om kort tid er forhåpentligvis alle teamene i gang med sitt arbeid.

image217


Beste hilsen
Astrid Lyså og Eiliv Larsen
SciencePub/NGU


Live fra Longyearbyen

Av Erik Fosheim Brandsborg og Kristiane Bræck Larsen



Endelig er vi på plass på Svalbard etter en lang sommers uutholdelig venting. Som mediestudenter fra Høgskolen i Oslo skal vi bidra til å formidle hvor viktig og ikke minst spennende arbeidet til våre turkompanjonger er.

Dette forskningstoktet, som først og fremst skal foregå rundt Kongsfjorden, blir ledet av geologiprofessor Jon Landvik fra UMB. Med er også Helena Alexanderson og Heidi Ryen, som skal lede hvert sitt feltparti. Som assistenter har de Mikael Lindquist og Gustaf Peterson. En veldig hyggelig og kompetent gjeng!

Flytur over Svalbard

Vi ankom i går per fly fra Oslo via Tromsø. Været var upåklagelig!

På flyplassen

Det var en trøtt gjeng som slepte seg ut i den friske lufta på flyplassen...

Planleggingsmøte

... men det ble likevel satt i verk hektisk møtevirksomhet kort tid etter ankomst. Våre to dager i Longyearbyen måtte jo planlegges, og hva av utstyr og proviant som skal være med til Kongsfjorden måtte avklares. Det kan nemlig ikke tas med mer enn 20 kg per person på småflyet til Ny-Ålesund. Mer tåler rett og slett ikke flyet.

Enkelte av deltakerne kjente imidlertid sulten gnage....

Middag på Huset

... og heldigvis var spasérturen kort til Huset, den lokale gourmetrestauranten. Kokt laks sto på dagens meny, og påfyll var gratis. Det visste flere av oss å utnytte, spesielt med tanke på posemattilværelsen som venter om et par dager.

Rein i Longyearbyen

Det lokale dyrelivet ble også beskuet, før det nesten løp fotografen i senk...

I morgen går altså turen til Ny-Ålesund og Kongsfjorden, hvor teltliv og enkle kår venter. Men straks vi er tilbake i sivilisasjonen (antakelig fredag 27.7) kommer det oppdateringer på hva vi har opplevd. Vi (og forhåpentligvis dere) venter i spenning!

Midnattssolhilsen fra Kristiane og Erik

Hjemme igjen

Av Maria Jensen, Astrid Lyså og Eiliv Larsen 

image55 

Det vil si, det er bare delvis riktig. Noen av oss har flakket videre til ferie, mens andre igjen har hodet nede i feltutstyrskassene før de igjen skal fylles til neste runde.

Dere vil høre fra oss senere fra henholdsvis Svalbard og Grønland.

Feltsesongen i Russland har vært rik på geologiske, så vel som meteorologiske og sosiale opplevelser. For første gang måtte vi etterlate prøver i Russland fordi eksporttillatelser ikke er klare ennå. Det er trolig ikke noe problem, men det går nok ennå en stund før vi har dem hos oss.

Ellers har alt vært helt "normalna", og uten at dette er en full oppsummering, kan vi konkludere med at det faglig har vært en spennende sesong. Og, vi har fremdeles store forventninger til det vi driver med i Russland.

Det har andre hatt før oss, om enn ikke helt på samme måte:

Morgen mot Russlands grense   

image78

Jeg kommer fra dagen igår, 
fra vesten, fra fortidens land.
Langt fremme en solstripe går 
mot syd. Det er morgenens rand.   

I jubel flyr toget avsted. 
Se grensen! En linje av ild.  
Bak den er det gamle brendt ned.  
Bak den er det nye blitt til.    

Jeg føler forventningens sang  
i hjertets urolige slag.  
Så skulde jeg også engang  
få møte den nye dag! 

(Rudolf Nilsen, 1926)

Hektisk, skitten og spennende sluttspurt



Siste stopp på en lang og begivenhetsrik feltsesong i Nordvest-Russland er landsbyen Mezen ved munningen av Mezen-elva. På sommeren går ingen veier hit og vi ankommer til den beskjedne flyplassen i leid fly fullstappet med spader, telt, mat og skitne feltsekker.  

image73

På bildet ser vi fra venstre vertsfolket Vasilij og Anna, sjåføren Anatolij, samt Maria, Udo og Alexander.

Vi har hatt problemer med å få tillatelse til å jobbe i dette området, da det ligger langs kysten i en russisk grensesone, og har måttet kutte programmet ned til fire intense dager. Derfor må vi også i gang med det samme, og vi er ikke før kommet innenfor døren hos våre vennlige og gjestfrie vertsfolk, før vi er i gang med å ringe rundt og skaffe båt og bil. 

image74       

Munningen på Mezen-elva har en tidevannsforskjell på ni meter og ved lavvann bukter elva seg gjennom et nett av store sandbanker, som dere ser på bildet. Disse tidevannsflatene er målet for vårt besøk i Mezen. Vi skal nemlig se om vi kan gjøre en oppdagelse. Vi har en ide om at vi kanskje kan finne laminerte tidevannsavsetninger med rytmiske tykkelsesvariasjoner som avspeiler månens faser og vekslingen mellom flo og fjære. 

Tidligere har vi bare funnet disse rytmiske sand- og mudderlagene i 60.000 år gamle avsetninger fra Mezen-området. Vi tror de kanskje ennå dannes her i dag, og om vi kan finne ut hvor de dannes, kan vi lære mer om de 60.000 år gamle avsetninger i klintene rett over elva. Det endelige målet er å se om vi kan utvikle en metode til å bestemme fortidens vannføring gjennom å se på endringer i lagenes tykkelser. 

image75

Vi skal ikke lete lenge, viser det seg. Etter tre timers søken setter vi spaden i mudderet på rett plass og millimetertynne lag av sand og leire, som varierer i tykkelse etter månefasene, åpenbarer seg for oss. Men vi må jobbe raskt, vi har bare et par timer på oss før tidevannet når opp til oss igjen.  

image77

Og det er skittent, ikke rart lokalbefolkningen kaller det "The dirt place". Men resultatet er mye bedre enn vi hadde håpet på, og selv om vi ikke har tid til å jobbe så detaljert med avsetningene i år, har vi nå informasjon til å planlegge hva vi skal gjøre neste år og legge til rette for sammenligningen mellom vannføringen i elva og endringer i lagenes tykkelse.  

image76

Samtidig med at noen av oss jobber på tidevannsflatene drar Achim Beylich og assistenten vår, Alexander Smirnov (bildet over), rundt og studerer mulighetene for å sette i gang et prosjekt, som skal se på vannføringen og sedimenttransporten i Mezen-elva over tid.

Hjulpet på vei av en bra sjåfør og en solid bil forserer de kratt og hullete jordveier for å nå frem til områder, hvor elver løper sammen, og vann og sedimenter føres inn i Mezen-elva. Her tar de vannprøver og studerer muligheten for å sette opp måleutstyr, og på fire dager når de rundt i hele det aktuelle området.  

Fire dager er ikke mye, når man gjerne skulle ha hatt to uker, men vi er kjempefornøyde med resultatene fra Mezen og perspektivene for det fortsatte arbeide her.

Nå gjenstår bare et par overnattinger i Arkhangelsk for å pakke ut feltsekken og gjøre klar feltlageret til oppmagasinering ennå et år før vi vender nesen hjem mot Trondheim og hverdagen på NGU. 

Hilsen fra
Maria Jensen
SciencePub i Russland