SciencePub

By Nalan Koc (cruise leader)

The extent of sea ice has never been lower than it is this summer in the Arctic since satellite measurements started in 1978. Similarly, the Atlantic water flowing along the western coast of Svalbard has warmed by about 2°C during the last 20 years. The fjords of western Svalbard have not been freezing during the last 2 years as they used to do. Arctic climate is changing rapidly.

Despite the general warming trend in the Arctic, last week the first snow fell on the mountain peaks around Longyearbyen and the vegetation in Adventdalen is turning red. Autumn has come to Svalbard!

A group of marine geologist and technicians from the Norwegian Polar Institute (NPI), Department of Geology at the University of Tromsø (UoT), the Geological Survey of Norway (NGU), Vrije Universiteit, the Royal Netherlands Institute for Sea Research (NIOZ) and the Northern Illinois University (NIU) are sailing out from Longyearbyen, Svalbard on board NPIs research vessel LANCE on 1. of september. On board are also a Spanish photographer, a Norwegian (from NTB) and a Dutch (from VPRO) journalist. There are also two students from the Norwegian Institute for Nature Research (NINA) who are getting a hike to/from Mitra peninsula at the mouth of Kongsfjorden to study the habitat and food choice of Arctic charr in a high Arctic lake.

This is a cruise for the IPY-projects SciencePub and Norclim, which are both under the network research programme APEX. The main goal of the cruise is to collect a suit of multi-cores and gravity-cores to study the history of the inflow of Atlantic water to the Arctic Ocean and into the Kongsfjord-Krossfjord system since the last deglaciation, with special focus on the last 2000 years. Other goals are a) to quantify the natural variability of Arctic climate and put the recent warming trend into the perspective of the last 10,000 years b) to study the interaction between the ocean climate and the glaciers of Svalbard.

Cruise leader Nalan is already up in Longyearbyen sitting at NPIs offices in the Svalbard Research Park and preparing for the cruise.

Jörg and his colleagues at the Operation & Logistics department of NPI are used to equip both Norwegian and international polar expeditions. This week Jörg has been packing both work clothes for the cruise participants and also the multi-corer, which we will use to retrieve short sediment cores from the ocean bottom for our studies. Now we are waiting for cruise participants to arrive in Longyearbyen!

Projekt Longterm, Team 2; blogg 2007-08-26

Someone closed the gate last Monday, and suddenly the wind died. We woke up to the clearest blue sky you can imagine. The snow from the storm had covered the Alpine mountains tops at 1000-1500 m in the south in total white, and further down the slopes there was a fantastic graphic effect between snow and bare rock. Later, when the mist rolled in, gravity seemed to have stopped working, and we could see the peaks floating on top of the mist and reaching for the sky.

So, once again it was working weather and we could complete the planned work, meaning moving around in the terrain. The snow storm had created fantastic snow sculptures in the lee of boulders, and some still blooming arctic poppy stuck up the yellow cup through the snow in some places. All animal youngsters seem to gather now as autumn is here; the snow-white arctic hares were seen in large groups of 12-15, both fooling around and eating, and grouse could bee seen in groups of some 20 now quite large chickens and some few adults. During the week we have also had constant visits at the camp of two polar foxes, first fighting over leftovers in our waste pit, and later seen playing, running after each other, laying down on watch, then jumping over each other.

Will be continued ...

 
Av Astrid Lyså og Eiliv Larsen


Kjøkkenteltet i vinterlandskap på Grønlands nordkyst

Så kom vi til kysten nesten så langt nord det er mulig å komme før det er bare hav og is videre til Nordpolen. Merkelig nok, hit innvandret det eskimoer for noen tusen år siden og bosatte seg på disse kalde kystene

hvor blant annet sel og drivtømmer var helt nødvendig for å kunne overleve. Det første til mat og klær og det siste til brensel når kulda krøp ned mot minus 50 °C. Rart er det også å tenke seg at disse menneskene som var så avhengig av drivtømmer fra Alaska og Sibir, neppe kan ha hatt realistiske forestillinger om hvordan et tre ser ut.

Prøvetaking av skjell for å datere gamle havnivåer

Spørsmål knyttet til bosetningene skal altså arkeologen i gruppa, Claus skal finne mer ut av, og Jonas samler beinmateriale for å få en oversikt over DNA i maten de levde av. Vi to geologer skal utarbeide en

strandforskyvningskurve for bedre å kunne forstå naturgrunnlaget for disse tidlige bosetningene. Vi var imidlertid ikke lite stolte da vi etter en lang dags marsj kom tilbake til leiren og kunne berette om funn

av helt nye og hittil ukjente boplasser.

Augusstemning fra Nord-Grønland

Gåing ble et stikkord for de første dagene her. Tenk dere et enorm stort, goldt lavland med noen fjell langt i det fjerne. Her har vi uten kart eller flybilder kartlagt marine nivåer og strandvoller, samt samlet inn skjell og annet materiale til datering slik at vi kan vise hvordan havnivået har forandret seg de siste 7-8000 år. Det ble lange fotturer, lange dager og mange tastetrykk på GPS'en. Vi håper NGUs gangtillegg kan vekkes til live når vi kommer tilbake!

Eiliv steiker pannekaker mens stormen raser utenfor kjøkkenteltet

Men plutselig kom vinteren og kledde det hele i hvitt med vedvarende snøstorm som la ned et av soveteltene mens vi kjempet for å holde kjøkkenteltet oppe. Gnagsårene fra de lange fotturene fikk hvile, mens liggesår og tissetrang etter mange timer værfast i soveposen ble mer påtrengende. Heldigvis bedret været seg etter hvert, og vi fikk et par nye dager med noenlunde forhold til å gjøre geologi. Men, nå gjelder det imidlertid bare å komme seg ut før vinteren lukker det hele til for alvor. En evakueringsplan er satt i verk, men flyet står på Stasjon Nord i dårlig vær. Vi kan bare smøre oss med tålmodighet og være klar til å dra på kort varsel.

Vedlikehold av klær og utstyr må til. Her får fjellstøvlene til Jonas en omgang

Av Monica Klaussen og H.P. Blankholm

De første funnene fra rekognoseringen i Varanger er endelig i boks!  Etter en uke med lange vandringer i undersøkelsesområdet har arbeidet båret frukt, og vi kan nå vise våre første funn fra steinalderlokaliteter på Tanaeidet og i Kongsfjord.

I Kongsfjordområdet har Jan Ingolf og Thor-Andreas' undersøkelser resultert i funn av en rekke nye boplasser - noen med teltringer godt synlige på overflaten - men også regulære huggeplasser med masser av steinavslag. På bildene nedenfor kan man se hvordan steinringene fremstår på strandvollene.











Mange steinalder- boplasser i de ytre kystområder blir funnet på avblåste strandvoller hvor avslag eller steinredskaper ligger synlig i overflaten. Her, ved spissen av graveskjeen, ligger nettopp et slikt avslag.






På mange tidlige steinalderlokaliteter kan man gjenfinne avslag og redskaper av blant annet kvarts, kvartsitt, bergkrystall og chert. På bildet kan man se funn av et stort avslag av sort chert.




På Tanaeidet har det også blitt gjort funn, dog i noe mindre skala. På vestsiden av eidet ble det funnet en lokalitet med blant annet en pilespiss av hvit kvartsitt (t.v.) og avslag i sort chert, noe som viser at området har vært brukt under jakt og fangst i steinalderen. Funnet bekrefter også den tidlige forbindelse mellom de innerste fjordområder på denne tiden.

.....flere funn i neste uke?

Projekt Longterm, Team 2; blogg 2007-08-19

Av   Prof. Per Möller, PhD Nicolaj K.Larsen, Lektor Eric S.Hansen, PhD Henriette C. Linge  

What a miserable week! We have just had one possible working day. Since last Tuesday it has been dark clouds, rain and snow, and a wind trying to blow the camp away. The wind died away after lunch yesterday, and there was hope for weather improvement. But during the night the storm hit us with all its powers, and we have now (when this is written on Sunday night) been fighting the storm for 20 hours, clearing the tents

from drifting wet snow and securing tent pins with large boulders as the wind pressure drag them out of the now very wet silty ground. Above all, we must have the quite large kitchen tent secured, and one person is

sitting there all the time to give alarm if anything breaks. So now it is a matter of survival. Team 1 is even worse off, having had 25 m/s wind for seven days now, and about a metre of snow.

Our landing strip is still 2 metres below water, so this will not be useable for the evacuation, originally planned to take place next Monday the 26th. We have located the alternative landing strip that the Twin

Otter found on its last visit to be two kilometres away, and marked it up with canvas sacks. The distance is too much for carrying all equipment, so we must bring in one of the terrain vehicles that team 1 has been using for transport. Weather forecasts give us hope for an improvement in a few days, and as everything has developed with winter approaching, we will try to get the Twin Otter up from Iceland as fast as we can and evacuate of all teams to Station Nord as fast as weather permits; we would not like to be trapped in another week-long storm!

This earlier evacuation ? if possible - will not mean so much for our scientific work. We could still use three full working days, but these should then be spent on object with a lower priority. This is how it works in the Arctic, you never now what weather will permit you to do, and we have been extremely lucky for the first three weeks of the expedition!

Av  Prof. Per Möller, PhD Nicolaj K.Larsen, Lektor Eric S.Hansen, PhD Henriette C. Linge  


Climate is important in human-scale and geologic time scales. So is also weather in arctic expedition time scale. This we really learnt during the last week. The weather turned 180 degrees last Monday; from 2-3 degrees chilly winds from the sea ice in the north we suddenly had a very strong, warm wind from the south and temperature peaking at c. 22 degrees in the afternoon for two days! Very nice of course, but the result came two and a half days later. Last Friday we woke up at five o'clock in the morning with water in our tents. Our camp was at the river bank, just 0.5 m above the - what we experienced from last summer - quite stable river and just along the landing strip for the Twin Otter. We could see the river level rising with bare eyes, and quickly relocated the whole camp to the highest possible location, i.e. in the middle of the runway some 70 cm higher.

We went to bed again, though monitoring the river level each hour. Just after two o'clock in the afternoon we realized that we would be flooded in 5 hours.

Quick decision; relocate to a much higher gravel bar some 200 m north of the camp. We thus rafted and carried our +1000 kg camp and were ready some hours later, just to see the whole landing strip disappear beneath water at eight o'clock.

Since then the water level has continued to rise and our gravel bar grew smaller and smaller, and became an island yesterday. We then suspected that it could not just be the melting of snow and ice from the föhn wind situation; Nicolaj and Henriette climbed a bit up on the valley side and saw something that we have just been joking about; 25 km to the south our valley is blocked by the Sifs outlet glacier, damming a lake to the south of it at an altitude of 216 m above sea level, whereas the two lakes on our side of the glacier are just at 18 and 14 m, respectively. What if the upper lake broke trough? And that was exactly what they saw this morning; a week ago the glacier was a tight cork against the valley side, but now there was a cascading river between the glacier and the valley side, explaining why our river is just rising and rising. This could of

course get very serious for us on our small island in the river if the gap grew even wider. So once more, relocation a few hundred meters away on a plateau some 15 m higher up. Here we should be safe. However, the landing strip will never be fit for landing when we are due to be picked up at around the 26th of August.

The Twin Otter was also supposed to land today with our food ransoms for the last two weeks as we just had food left for some five days. As landing was not an option we were instead "food bombed"; food containers were dropped from the slowly approaching Twin Otter, making large splashes in the shallow water along the river, and we had to be quick about it getting the containers in before the stream took them. Most things survived, though there was a nice mixture of mayonnaise and rice between some of the cans. And we never got hold of our wine boxes that were said also to be dropped. A few hours later the Twin Otter

returned, scouting for a possible landing strip further up the valley (they can land at very odd places, just flat dry ground without boulders and a length of c. 100 meters). They obviously did so as we later saw a large dust cloud and heard roaring engines (meaning full breaks and short strip) a few kilometres away. So hopefully we will be brought home and do not have to over-winter!

Otherwise, we still have had just beautiful weather that doesn't interfere with our geologic and lichenological work. So we continue to sort out the relations between different geologic units and landforms, We just have solved one puzzle from last year: then we found a lot of mollusc shells at 40 m above sea level just lying on the ground, but not in any marine sediments. The most probable solution then was that they were just a remnant - a lag - from marine clays that once were there. However, we have now located a site, covered in snow last summer, where the shells are situated in a 1.5 m high till section! The shells and their host sediment have thus been taken up by an advancing glacier further up the valley, mixing sediments and shells with other debris, and depositing all in a till forming the end moraine ridge (see previous blogg). This tells us that the valley glacier advance is younger, and not older, than the marine sediment, which makes a lot of difference when it comes to the geologic history of the area!

Av Astrid Lyså og Eiliv Larsen, team 3 Grønland

Ved Glaciologelv hadde vi selskap av moskus hele tiden. De kunne av og til bli ganske nærgående, men vi opplevde aldri truende situasjoner

I selskap med moskus og snøharer har vi vandret på kryss og tvers i denne steinsprengte polarørkenen og kartlagt ut det som måtte finnes av gamle eskimoboplasser og relevant kvartærgeologi. Vi har samlet materiale for å kunne datere havnivåendringer etter siste isavsmeltning og fra den tiden de første eskimoene valgte å bosette seg i disse områdene. Og det må jo sies å være helt ufattelig og ikke lite imponerende. Det er en stor kontrast til vårt liv her hvor vi åpner våre proviantkasser etter behov, varmer vann på gass, kryper inn i varme soveposer om kveldene og har kommunikasjon med omverden via satellitt.


Astrid og Claus studerer ruiner etter ca. 3000 år gammel inuit-boplass

Dagene har etter hvert gått over i rutine med jobbing og diverse gjøremål som må til for å holde det hele sammen. Hadde det ikke vært for feltdagboken der vi både noterer ned dato og ukedag, ville vi snart mistet oversikten. Og så langt mot nord er det ikke lett å holde styr på natt og dag heller. Selv retningen kan man få problemer med for det en veldig stor misvisning mellom geografisk nord og magnetisk nord på disse breddegrader. Og vårt beste redskap, spaden, støter ofte på problemer med permafrosten som ligger i underkant av 1 meter under overflaten.


Denne lokaliteten som viser flere isskuringsretninger, strakte seg over flere kvadratkilometer, og fortonet seg som en kvartærgeologs drøm

Vi geologer har i tillegg til å ha samlet gammelt drivtømmer og skjell for radiokarbon-datering av gamle strandnivå, også samlet inn data som kan benyttes for å øke innsikten i isavsmeltningen: Boreprøver fra fjell og istransporterte flyttblokker skal kunne fortelle hvor lenge disse harvært eksponert for kosmisk stråling. Og så har vi funnet det som for oss er en av "verdens beste isskuringslokaliteter".

Beskyttelsesbriller må til når det skal bores og meisles i berg for å ta prøver til eksponeringsdatering

Nå flytter vi igjen. I vår nomadiske tilværelse forlater vi ørkenen til fordel for tåkelagte og kalde kyster ennå lengre mot nord. Der venter forhåpentligvis nye boplasser og strandlinjer på oss.


Området har ekstremt lite nedbør, og karakteriseres som polarørken

Av Katrine Husum

Det tok ganske riktig hele dagen å ta alt materialet ut fra kastenlot kjernen, men den hadde også nesten maksimal lengde på 9.5 m. Vi gikk så nord igjen men med en mer sørøstlig kurs, så vi kom sør for sjøisen, og vi klarte å komme nord for 80 grader nord. Vi gjorde så en del seismiske undersøkelser utfor Norske Banken nord for Spitsbergen. Vi fant noen lovende plasser, og fikk også noen bra boks og gravity kjerner derfra. I dag er den siste dag, og der blir gjort noen siste seismiske undersøkelser, mens vi steamer mot Longyearbyen. Vi må også rydde, pakke container og vaske etter oss. Det blir ganske gjørmete, når man jobber med sediment kjerner. Vi jobber også med toktrapporten, hvor vi beskriver alt vi har gjort og får laget oversikter over alle de prøver vi har med hjem. Det har vært et veldig bra tokt, hvor både vær og utstyr har vært med oss.

Senere i dag skal vi møte "Neptun", som gjerne vil "døpe" de personer som ikke har vært nord for 80 grader før?

Båtens posisjon kan sees på: http://www.ifm.uni-hamburg.de/

Av Katrine Husum

Etter vi ble ferdige med stasjonene ved Vest-Spitsbergen i søndagsm ble kursen satt mot nord og vestsiden av Yermackplatået, mens det ble gjort seismiske undersøkelser. Men vi kom ikke så langt nord som planlagt for sjøisen lå ved 80 grader nord, og vi kunne ikke komme lenger. Derfor gikk vi mot sør igjen, og det ble tatt noen boks- og gravitykjerner.

I natt kunne de fleste deltakere få seg en god natts søvn, da der kun skulle gjøres seismiske undersøkelser og jobbes med CTD-sonden. CTD-sonden måler temperatur og saltinnhold i vannsøylen og har flasker som kan åpnes og lukkes ved bestemte dyp, så man kan ta vannprøver fra ulike dyp. Her til morgen skal vi ta en kastenlot kjerne, som vil holde oss beskjeftiget hele dagen, når det skal tas materiale ut fra den.

Båtens posisjon kan sees på: http://www.ifm.uni-hamburg.de/

Av Katrine Husum


Nå har vi vært om bord i snart 3 dager, men det føles lengre! Der er skjedd mye. Vi seilet fra Longyearbyen opp til 79 grader nord på vest siden av Spitsbergen. Først gjorde vi seismiske undersøkelser. Det vil si vi undersøkte hvilke lag det finnes ned til ca 25 m i havbunnen ved hjelp av et sterkt ekkolodd. På den måte fant vi en bra plass å ta prøver. Vi lette etter et sted, hvor vi kunne finne avsetninger fra de siste 10.000 år. Først tok vi en boks kjerne. Det er en stor boks av metall 0,5 x 0,5 x 0,6 m som senkes ned i den øverste del av havbunnen. Den kan ta prøver av havbunnen uten å forstyrre de øverste lag. Dernest tok vi en kastenlot kjerne. Det er en lang boks 0,3 x 0,3 x 12 m metall eske som senkes loddrett ned i havbunnen. På den måte får en veldig mye materiale med opp, og det tok oss lang tid og ta alt ut av kjernen. Det skulle tas prøver ut til flere forskningsgrupper, som jobber med ulike typer av geokjemi og mikroflora/fauna. Alle disse forskningsgrupper har deltakere med på dette tokt, og vi kommer fra ulike plasser: Spania, Tyskland, Skottland og Norge. Samtidig som vi holdt på med kastenlot kjernen, ble det gjort nye seismiske undersøkelser på skråningen utfor Vest Spitsbergen, og noen nye bra plasser ble funnet. Her skulle vi ta boks kjerner og gravity kjerner. Det var litt trøbbel med å få utstyret til å virke, men som noen sa "det er derfor det heter ekspedisjon og ikke en reise".

Båtens posisjon kan sees på: http://www.ifm.uni-hamburg.de/

Av Henriette, Per, Eric og Nicolaj

Project Longterm, Team 2; blogg 2007-08-05

Last Wednesday night, three o'clock in the morning the message came, "the Twin Otter is on its way". All stuff was packed in a hurry and the tents were taken down in the bitter cold night (minus 3 degrees, but the sun as usual hanging up there in the blue sky). We were more or less ready when the Twin Otter broke though the low fog lying at the shoreline. At eight o'clock in the morning the new camp was ready in the Sifs/Constable Bugt valley, in beautiful morning sun. We were, however, quite exhausted, and went to bed. Now we have been in this very beautiful valley for five days. Our camp is situated c. 5 km from the coast behind a prominent end moraine ridge, protecting us somewhat from coastal fog and chilly winds. The wildlife is plentiful; it is a sort of "Garden of Eden". Muskoxen are abundant, from small herds with cows and calfs, to the lonely bull, sometimes being a bit  aggressive (but it is usually just a "show-off"). Gees come in flocks of 50 to 100eds. Arctic hare are abundant and totally unafraid of us. Yesterday we had a close encounter with three young snow owls, the first I ever have seen in North Greenland.

So far the weather has been very stable: mostly sunny and just the occasional clouds. If we go higher up in the terrain it is quite warm (more than 10 degrees) and the chilly wind from the ice in the north does not reach us. Our hikes are usually between 10 and 20 km each day, so we arrive back in camp on tired legs. We have actually even taken a swim in the river at our camp to cool down; that was, however, quite a cold experience!

So, what is the aim for our studies here? We were here also last summer and now we are trying to sort things up that were not exactly as we thought when datings on different sediments were received during the

last winter. The scientific problem here is the relation in time and space between a large ice stream along the coast and local valley glaciers flowing from the mountains in the south towards the present coast. The last ice expansion was surprisingly young, so now we must do a revision of last year's glaciation model; I think we are on the right track already, and we have at least some 5-7 days left here before relocation to a new camp site.

Eric hunts as usual for lichens, and is happy every day as new, and often surprising, species always turns up.

Av Astrid Lyså og Eiliv Larsen, team 3 Grønland

Så kom vi i team 3 til stasjon Moltke (Moltke Hus) ved Brønlunds fjord, en arm av den store Independence fjorden.


 
Stasjonen ble bygget av den berømte Grønlandsforskeren Eigil Knuth på 70-tallet. Da han døde 93 år gammel i 1996, ble stasjonen overtatt av en stiftelse hvor Claus Andreasen sittet i styret. Slik kom vi til å få tilgang til dette stedet hvor så mange forskere og notabiliteter har vært innom. Stedet består av flere bygninger, bl.a. hovedhytte,

verksted, garasje og naust, og det er proppet med utstyr, proviant, kjøretøy og redskaper. Vi har alle fått oss en mopedtur på 82 grader N. Mye av utstyret vårt var flydd ut hit på forhånd, og vi var her for å ta dette med videre til vårt

endelige bestemmelsessted. Landingsforholdene ved Nedre Midtsommersø hvor vi skulle tilbringe hele feltperioden viste seg å være umulige. Gode råd var derfor dyre, bokstavelig talt - ekstraflyvninger i Nord-Grønland koster skjorta. Derfor ble det noen dager på stasjon Moltke mens alternative landingsplasser ble sjekket.


Fyrstikker og opptenningsved skal alltid være klart dersom noen kommer inn med kalde og stive fingre

Tiden ble dels nyttet til å gå over utstyr, og gjøre oss kjent med både arkeologi og geologi i området. Når det gjelder det siste, arbeidet danske forskere her på 80-tallet og det er ikke mye vi kan bidra med på en kort feltperiode ut over det som allerede er gjort. Det samme gjelder boplassene, de er alle gravd ut og dokumentert av Eigil Knuth tidligere. Faglig bortkastet er oppholdet likevel ikke. Vi får alle førstehånds kjennskap til lokaliteter som

To alternative landingsbaner er sjekket, og vi får beskjed fra POLOG om å holde oss stand-by i påvente av en Twin Otter som skal fly oss videre. For ordens skyld: landingsbaner har lite med våre vanlige begreper om flyplass å gjøre. Her er det snakk om å finne et relativt plant område, minst 200 meter langt, hvor steinene er små nok og frostsprekkene grunne nok til at flyet kan lande. Våre islandske piloter gir oss all grunn til å være trygge selv om vi ikke alltid føler det slik.


Teltleiren vår på landingsbanen ved Glaciologelv

Ingen av de to landingsbanene ligger i områder som noen av oss kjenner det faglige potensialet i. Derfor er det bare å ta av gårde for å finne ut hva som venter oss. Etter en fantastisk flytur langs Brønlunds fjord og opp i "datstroki innafor," lander vi på en elveslette ved Øvre  idtsommersø. Stedet er naturskjønt med ville fjell, og flotte sedimentære bergarter, men helt uegnet til å gjøre kvartærgeologiske eller arkeologiske undersøkelser. Vi blir raskt enige om dra til den andre landingsbanen, og se hva vi kan finne der. Etter å ha sirklet over den et par ganger, får vi beskjed fra pilotene om at de kan lande, men ikke lette igjen med alt utstyret i en flyvning, og pilotene hadde ikke mer flyvetid nå. Dermed ble det en hurtigavgjørelse på at her blir vi de nest ca. 4 uker. Så her er vi altså vel vitende om at denne leiren blir vårt sted i Nord-Grønland i år. I øyeblikket sjekker vi ut det faglige potensialet mens vi holder en beitende moskusflokk i sideblikket. Vi er ved godt mot.


Sommeren er kort, og fjellvalmuen må utnytte hver solstråle. Derfor snur den seg etter sola gjennom døgnet

Av Katrine Husum



I dag drar vi en liten gjeng geologer fra Longyearbyen ut på tokt med den tyske forskningsbåten  "Maria S. Merian" (vi er: Margot Saher, Norsk Polar Institutt; Steffen Aagaard Sørensen og Katrine Husum, Universitetet i Tromsø). Vi har vært så heldige å bli invitert med på "Expedition MSM05" gjennom det internasjonale APEX programmet (Arctic Paleoclimate and its Extreme). Det er et lengre tokt med mange deltakere i Nord Atlanteren hvor det skal gjøres mange ulike undersøkelse av oseanografi, biologi og geologi. Vi skal bare være med på en mindre del av toktet, hvor vi skal gjøre undersøkelser med penetrasjonsekkolodd og ta prøver ned i havbunnen. Denne delen av toktet ledes av Gereon Budeus fra Alfred Wegener Institutt for Polar Forskning i Tyskland. Vi skal jobbe på 800 -3000 m vanndyp på havskråningen utenfor det vestlige Svalbard og på Yermack Platået nordvest for Svalbard. Formålet med turen er å få mer viten om oppvarming i Arktis ved å undersøke fortidens klimaforandringer. Dette kan vi undersøke ved å innhente klimadata fra fortiden. Da fantes følgelig ikke instrumenter til å måle for eksempel temperatur, så derfor får vi studere fossil mikro-flora og mikro-fauna fra havbunnsavsetninger. Sammensetning av flora og fauna avhenger av temperatur og saltinnhold, og viser derved hvordan miljøet var på havbunnen og i vannsøylen tilbake i tid.

Team two blogg, 2007-07-30

by  Nicolaj Krog Larsen, Per Möller, Henriette Linge, Eric Steen Hansen

The Twin Otter makes a 180 degree turn for the final approach to the landing strip when Nicolaj cries out: look, a polar bear with a small cub! A few minutes later - bump, bump - and we are grounded. We are now the northernmost people on earth with solid ground below our feet, more exactly at Kap Morris Jessup on the north coast of Greenland at c. 83.5 degrees north.

We means Team 2 in the LongTerm project, consisting of Per Möller and Nicolaj Krog Larsen from Lund University (specializing in glacial geology), Henriette Linge from Bergen university (a specialist in dating rock surfaces and boulders by means of cosmic radionuclides) and Eric Steen Hansen from Copenhagen university, a biologist specializing in lichens. We are here primarily for investigating climatic and environmental change along North Greenland?s coasts over the Holocene (11,500 years back) or as far as the geologic record goes. We have now been in our camp since the 25th of July in beautiful arctic weather; just blue skies and a gentle cool breeze from the frozen Artic Sea in the north, making the temperature barely reaching four degrees. Though a polar desert, part of the ground is covered in violet Saxifraga and yellow poppy, and the odd white polar hare and grouse with numerous chickens wonder who we are to invade their territory.

The geological work at this place is now more or less finished, meaning that we have dug down in most sections available, looking for evidence of past glacier advancements and retreats, and change in sea level and sea ice conditions. Some 70 lichens have been found and determined to species.

We are now waiting for pick up by the Twin Otter and a transfer to Sifs Valley some 35 km to the east.

Hilsen fra Per, Nicolaj, Eric og Henriette