Hvem var det som sa at det var deilig å være norsk i Danmark?

blogbildhh
Hilsen fra Helena og Heidi

Det er lange dager og tøffe tak i laboratoriet her på Risø utenfor Roskilde i Danmark. Vi kom hit på mandag og har allerede fått alle førti prøvene gjennom de første to stegene i den kjemiske behandlingen (saltsyre og hydrogenperoksid) og kommet mer enn halvveis med knusning av bakgrunnsprøvene. Vi er nå trette og støvete fra topp til tå og dette er bare begynnelsen... Da Helena er et morgenmenneske og Heidi et kveldsmenneske kjører vi et kompromiss: det blir selvfølgelig både tidlige morgner og lange kvelder.


knusning
Knusning er et støvete og bråkete arbeid.


Neste steg i prosessen blir å separere kvarts fra feltspat ved hjelp av en tung væske med en tetthet på 2,62 g/kbcm. Kvarts, som har en tetthet på 2,65 g/kbcm, synker i en slik væske mens feltspat som er lettere flyter opp til overflaten. På den måten får vi frem ren kvarts som vi siden etser med flussyre - en virkelig ubehagelig sterk syre. Etsningen tar bort urenheter og det aller ytterste på kvartskornene. Når prøvene siden er skyldt med destillert vann og tørket er de ferdige for en første test i OSL-maskinen. Men det er noen dager igjen til vi er der.


 tvs
Hva som skjer i et prøverør når man separerer kvarts og feltspat ved hjelp av en tung væske.

På kveldene blir det sightseeing i rundkjøringene i Roskilde - det finns mange - og litt avkobling (med etterarbeid fra dagens labarbeid) på vandrerhjemmet som ligger flott ved havnen og "Vikingeskibsmuseet".


Fugl, fisk eller midtemellom?

blogbildumb
Hilsen fra Helena, Heidi, Mona og Jon

Hvilke prøver, av alle de vi har tatt i sommer, er viktigst for å løse de spørsmål vi har i prosjektet? Er disse prøvene gode nok? På et prosjektmøte i dag har vi diskutert hvilke prøver vi skal sende inn for aldersbestemmelse. Det er en avvegning mellom vitenskap og økonomi, man vil jo ha så mye data som mulig men det går ikke alltid å løse økonomisk. Men på den andre siden er det heller ikke alltid nødvendig med en stor mengde dateringer; ut i fra en vitenskaplig synspunkt er det bedre med få, gode dateringer enn mange av forskjellig kvalitet. Det som ibland er litt lokkende, men vitenskaplig ikke godt, er å aldersbestemme en hendelse med en eneste datering med en metode. Da unngår man problemer med å sammenligne metoder og med to eller flere dateringer som gir ulikt resultat for samme ting. Det man risikerer er at denne eneste dateringen kan være helt feil.

skjell
Det her skjellet har kvar sitt tynne "skinn" så det har ikke blitt transportert veldig langt. Det betyr at det sannsynligvis gir "rett" alder for avsettningen av sedimenten det ble funnet i. Men er det den beste prøven fra det stedet?

Slike problemer med ulike metoder har vi støtt på her i SciencePub. To metoder har gitt helt forskjellige resultater for en og samme geologiske enhet (lag). Luminescensdatering av sand gir ~95 000 år mens elektronspinnresonansdatering av skjell i sanden gir ~30 000 år. Begge disse kan ikke være riktig, en må være feil - men hvilken? For å løse dette gjør vi nå ekstra analyser av de allerede daterte prøvene og deres sammenheng. Vi vil også prøve en tredje metode, radiokarbondatering (14C). Hvis 30 000 år er riktig, er prøven innen rekkevidde for 14C-datering og vi får en datering til; hvis 95 000 år er riktig får vi en uendelig radiokarbonalder. For å få størst mulig kontroll vil vi datere ulike typer materiale: fra samme enhet som sanden og skjellen (som er datert) har vi flere skjell, et svært ribbein fra hval, små fuglebein og en trebit .

hvalbein
Vil en radiokarbondatering av dette hvalbeinet, som Heidi tar bilde av, hjelpe oss å finne ut om alderen på den gule sanden er 30 000 eller 95 000 år?


Hilsen fra mørkerommet

Helena & Heidi

"Hva er det dere driver med der inne?" er det mer enn en person på instituttet som har spurt oss om de siste ukene, når vi mysende mot lyset kommer ut i korridoren fra mørkerommet. Ja, hva gjør vi egentlig?


morkrum
Slik at ingen åpner døren!

Jo, i sommer tok vi en mengde sandprøver for luminescensdatering og de må nå prepareres før de kan analyseres på laboratoriet. Ettersom prøvene ikke tåler lys - da blir de "nullstilte" og kan ikke brukes - så må all preparering skje i mørke. Men helt i mørke er vanskelig så vi bruker rødt lys, som i et foto-mørkerom, og kan dermed se hva vi gjør.

Når prøven er tatt ut av sin beholder (20 cm lange avløpsrør) så deler vi den i tre deler. En del legger vi i en aluminiumsform for brenning i 450° i en ovn slik at vi kan få vite mengden organisk materiale den inneholder og deretter måle hvor mye naturlig radioaktivitet det finnes i sanden. Den andre delen siktes for å få frem den kornstørrelsen som vi trenger for analysen - vanligvis mellom 180 og 250 µm (~0,2 mm). Den tredje delen, som er urørt, havner i et arkiv.

Siktningen er det som tar lengst tid; vi sitter en halvtime til en time med hver prøve og vasker den gjennom fire ulike sikter før det er klart. Man blir fin og ren på hendene og vi har snart slipt bort våre fingeravtrykk! I bunn av siktene havner det fineste materialet, en myk og god "gegga" som vi har lurt på om vi kan selge dyrt til et spa - hva syns dere om "Ice Age Face Mask" for eksempel?


morkheidi
Heidi i mørkerommet.

Nå har vi vært inne i mørkerommet en god del dager og har kommet drøyt halvveis gjennom årets prøver. Vi må bli ferdig i løpet av de neste få ukene, da alt skal være i orden før vi drar til laboratoriet i Danmark. Så det er vel best at vi går inn der nå og fortsetter vårt arbeid...

Og hvis du hører noen mystiske lyder fra mørkerommet når du går forbi døren er det bare Helena eller Heidi som synger glatt mens hun sikter.